Jeg og elsker,
et ganske alminnelig substantiv
og et like alminnelig verb,
møttes en dag i vrimlet av ord.
De stoppet opp og så på hverandre
Du,så vakker du er sa jeg til
elsker.
Elsker ble så kry og kjente
adjektivalene spre seg i kroppen.
Du,skal vi to bli en setning
spurte jeg.
Elsker måtte tenke seg om,
- en setning av de to?
- et substantiv og et verb!
det var jo uten mening.
Ja,sa substantivet, og tenk om
vi en gang får et objekt,da blir
vi tre.
Åh, sa elsker og følte seg helt
adverbial,
Ja,la oss bli en setning,
du og jeg,
bare vi to.
----
Substantivet og verbet analys-
erte sammen og en dag fikk de
et objekt og kunne flytte inn i
en helt ny særsetning.
Objektet kalte de deg,
og nå var de tre:
JEG ELSKER DEG.
- og det var det mening i.
Skrevet på lærerskolen i -74.
